13 juni, 2014

Himmelen er hvit med blå skyer...

Jeg tror at noe er forandret. Følelsene er ikke de samme. Jeg kikker meg i speilet. Jeg ser annerledes ut. Annerledes på flere måter. Jeg kan se det på øynene. Jeg kan se tankene ligge utenpå ansiktet mitt som et tykt teppe. Akkurat som løv. Tørt og støvete løv som har ligget på bakken i en gågate. Det renner striper med vann i grøftene. Ansiktet er fylt med dype grøfter. Mennesker går fram og tilbake i den travle gaten. Brunt, og oransje og grått løv ligger på bakken. Mennesker tråkker med sko på løvet. Løvet som beskytter ansiktet. Løvet som beskytter tankene. Stripene av vann nedover gågatene. Nedover kinnene. Nedover armene. Vannet møtes nederst i gaten. En dam, med oppsamlet vann. Skittent byvann. Forurenset eksosvann fra biler. Minner samles i striper nedover armene. En dam av minner. Løvet henger på buskene over minnene. Himmelen er blå. Å som jeg vil strekke armene mot himmelen. Den blå klare himmelen. jeg kjenner med fingrene på kinnene. På armene. På skuldrene. Armene er lik grenene på en bjørk. Når det blåser, har jeg ikke kontroll over dem. De peiver i den grå lufta. Jeg har ikke kontroll over armene, skuldrene. pusten. kroppen. Vinden rusker tak i greiene. Himmelen er hvit med blå skyer.


Tekst: Stine Johanne Dåbakk
Copyright © 



10 mai, 2014

Det er vanskelig å synge og skrive samtidig...

Hverdagen består av piano. 
Av korøvelse
Av katter
og små turer i marka

I dag spiste jeg is. Rosa is. Og grønn is.
Og jeg synger på sangen "I en sal på hospitalet"
Har du hørt den?
Så vet du at den ikke passer så godt en lørdags kveld...

Dette er et heeeelt tilfeldig innlegg...
Jeg skriver mens jeg synger surt. For det er nemlig vanskelig å synge og skrive samtidig.
Det synes sikkert du også. Hvis du har prøvd.
Som regel snakker jeg høyt til meg selv når jeg skriver.
Også når jeg leser. Vet du at, når jeg leser inni meg, så kan ikke munnen min være lukket.
Jeg snakker, uten lyd, når jeg leser. Som om jeg er en døvetolk.

Nå har jeg en sang på hjernen. 
Egentlig skal jeg øve på en helt annen sang.
Og egentlig vil jeg ha litt støv på hjernen, slik at jeg får støvsugd i stua.
Dere som leser må huske å ikke støvsug for mye. Spis litt is.
Kok kaffe, gå en tur. Eller syng "I en sal på hospitalet"

Vil du høre?

I en sal på hospitalet
hvor de hvite senger står
lå en liten brystsvak pike
mild og god med gyllent hår...

Akkurat nå, vil jeg ha is-kaffe. Kattene ligger på gulvteppet. Det er ganske rolig her inne i dag.
Jeg tenkte vise deg et bilde... Av akkurat


Dette...
Det er Bernhard som titter ut soveromsvinduet. Jeg tror han ser på nabokatten som jakter på mus eller fuggel i skråninga utenfor...




27 mars, 2014

Lykkepille uten bivirkninger!

Det går fort i svingene. Det vil si at fra å nærmest føle seg nedtrykt i ei grøft, til å stå helt oppreist igjen, med nesten rak rygg...

I dag har de vært korøvelse. Å som jeg ønsker at det var hver dag! Vi er en fnisete gjeng, som alle bryr seg om hverandre, og stort sett, ja for det aller meste har vi det kjempe gøy! Den lille delen som ikke går inn under det meste... Det vil si alle utfordringene som oppstår, men likevel lærer vi mye av det også. Om det er personlige utfordringer eller andre type utfordringer... Jeg har mange runder med meg selv og usikkerheten min. Også når jeg har det så morsomt at jeg nærmest står og hopper opp og ned av ren glede. Usikkerheten pirker meg på skuldra..
 Den sier
"Hej, Stine, du husker meg?
"Ja hvordan kan jeg glemme deg? Jeg vet jo alt for godt hva du har gjort mot meg"
"Ja, da vet du vel hva jeg mener om dette?"
"Emmm... Hva dette?"
"Ikke stå her og tro at du kan synge så pent som alle de andre jentene og damene i koret"
"Å.. åå nei, så klart. jeg skal skjerpe meg. Ikke tro at jeg er noe"
"Fint, da har vi en avtale"

I samme øyeblikk som jeg og L, vår kjære dirigent står og synger overstemmen på refrenget... Jeg utbryter-
"Du L, blir ikke du litt forstyrra av å stå å synge rett ved siden av meg? Du vet, den pistrete pipestemmen min?
L smiler, og ser på meg med store lure øyne.
"Jaaa jeg blir veldig forstyrret. Kan du ikke se det? Du synger jo like falskt som meg"
L ler høyt, og jeg tar spøken, og kaster meg ut i andrestemmen igjen...

Innimellom tror jeg at jeg sliter folk ut med å hele tiden søke bekreftelse på at jeg faktisk er god nok, selv om jeg vet at å gjøre mitt beste skulle være godt nok..? Er det ikke. Egentlig så er det helt åkei å ikke gjøre sitt aller beste til en hver tid. Men forstår jeg det egentlig? Jeg rister på hodet, mens jeg ler mot ansiktet til L.
Det skal endel til å tro på at jeg faktisk KAN jeg også, når jeg gjennom hele oppveksten/ skolegangen har fått innprentet i panna at jeg er dum og ikke kan noe. ( må bare informere. Dette gjelder skolegangen, og ikke familien min)
Det skal noen bekreftelser til før man greier å stole på det folk rundt sier, og ikke minst mine egne antenner, for å si det på den måten....


Det lille året i det lille koret har på mange måter vært ei lykkepille uten bivirkninger, hvis jeg kan si det på den måten. Fra å komme inn i koret å nesten ikke tørre å synge så jeg selv hører stemmen min, til å litt etter litt, med stadig bekreftelse, tør å stole på at jeg verken synger falskt eller pipete. ( Selv om jeg enda blir litt usikker) Og til å tørre å stå foran et fullsatt auditorium på universitetet å vite at svikter jeg, så går det ut over venninna like ved siden, og da har vi plutselig ingen andrestemme, som plutselig gjør at hele rekka med førstestemmer blir usikre. Vi må stole på hverandre i koret. Er vi bare to stykk som synger andrestemmen, må vi tørre å synge ut så det høres, hvis ikke svikter vi hverandre, og det vil være enten veldig dumt for meg, eller den som synger sammen med meg... For et år siden hadde det ikke falt meg inn å tenkte tanken på å skulle framføre.. Og ikke i drømmeland engang å synge på andrestemmen. Utenkelig. Aldri. Kanskje i et annet liv eller noe....

Som dere sikkert skjønner så trives jeg alt for godt i koret. Og tanken har streifet meg med vemodighet.... Tenk når jeg blir hele 70 år og ikke kan synge i dette koret lengre... Off så trist.. Men Stine da.. Er ikke det å ta sorger på forskudd så vet ikke jeg...!


08 mars, 2014

På vei fra alt

Jeg gikk bortover veien med raske trampende skritt. Ikke for alt i verden skulle jeg snu og gå tilbake. Jeg la merke til den skarpe grønnfargen i trærne som bøyde seg frodig over den smale veien. Asfalten var sprukken, og humpete flere steder. Innimellom skrittene kom tårene uten at jeg ville de skulle komme. En bil fløytet på meg. Noen vinket kjapt i det de passerte meg

En kvinnelig stemme ropte navnet mitt. Jeg hørte sykkelhjulet, og den knirkete bremsa sakte ned hjulene. Hun kunne visst se på holdningen min at noe ikke var greit. Jeg saktet farten, og dempet ned den hissige gangen. Føttene ville stoppe opp.

"Er du ute på tur?" spurte hun forsiktig. Jeg kunne høre på stemmen hennes at hun forsøkte å tråkke varsomt. Dette terrenget er et minefelt. Ville jeg informere henne om. Men forble stille. Et feil ord. Et feil ord bare. Jeg hørte stemmen hennes stille spørsmål. Spørsmål som jeg tydelig forsto ville ha meg i en annen retning enn den jeg hadde påbegynt. Igjen kikket jeg meg rundt på de frodige og vakre trærne. Dette landskapet minnet meg ikke om det stedet jeg visste jeg befant meg i. Det minnet mye heller om en reise langt vekk. Til Alaska eller noe jeg bare hadde sett på film. Eller som om jeg befant meg ute i ødemarka på, Brat Camp eller noe i den duren. For slike umuliuser som meg, som samles et sted langt ute i ødemarka, langt unna butikker og hus, uten tilgang på telefon, eller innendørs toalett. Det kunne på mange måter føles slik. Selv om det var langt fra slik det var. Jeg var her helt helt frivillig. Og ville klamre meg til dette stedet for all evighet.

Jeg hørte til her, blant de idylliske fjellene og skogene. Elva som rant nedover fjellet. Noen steder i strie strømmer. Andre steder kunne en bade, eller padle. Vannet var kaldt, men på varme sommerdager kunne jeg nyte den forfriskende dukken. Jeg hadde fått panikk da jeg hoppet uti, sank til bunnen. Noen måtte dra meg opp på flytebrygga igjen.

Det var slikt som ofte satt meg ut av spill. Et feil ord. Ei feil setning. To betydninger av samme utsagn. Hvilken vei skal man tolke. Slik usikkerhet får meg alltid til å vandre rundt som ei levende nålepute. Føttene føres i jevnt og hurtig tempo bortover veiene. Jeg flukter alltid inn på et toalett. Eller blir stoppet av en syklende dame langs veien. På vei til ingenting. Eller på vei fra alt.


 

05 januar, 2014

Ærlige juletanker

Nå har det vært stille fra meg en stund. Egentlig har jeg ikke noe grunn til det.. Eller.. Har jeg?

Hverdagen begynner smått igjen. Jula er over. Skal jeg være så pessimist at jeg sier "godt er det"
Kanskje litt upassende?
Likevel er jeg innerst inne glad for at hverdagen er begynt. Jul, for en spiseforstyrret sjel, er ensbetydende med mat. Og atter mat. Ganske synd egentlig. Mye en går glipp av når fokuset ligger et helt annet sted enn hva jula egentlig dreier seg om. Altså ikke om mat. Men andre ting. Vel, mat er en stor del av jula da... Har jeg nevnt ordet mat?

Selv om jula har vært en pest og en plage i år (som i fjor) Åkei. Jula i fjor var egentlig bedre enn jula i år.  Jeg har hatt noen fine dager, takket være familien min, at jeg fikk møte besteforeldrene mine på julaften, og menneskene rundt meg. Venner, og mennesker i menigheta. Likevel ønsker jeg å lukke øynene og ørene for ordet JUL 

Jeg må ærlig si at det er hard å svare for seg, når noen spør "Har du hatt ei fin jul?" Eller rettere sagt legger ordene i munnen på meg... "du HAR hatt ei fin jul ja??" Jeg svarer selvsagt ja, og klistrer smilet der det skal være. Jula er tiden for familiekos, en skal gå i juleselskaper, en skal se på all julepynten i butikkene, tegnefilmer på tv, og en skal vaske, pynte, kjøpe gaver, dra rundt med gaver og gå på konserter.. OG; man skal være glade. Juleglade! Akkurat gavene er det ikke noe stress med. Det synes jeg egentlig er litt koselig. Og det siste året har jeg vært mer og mer ivrig å gå på konserter. Men det er ikke for alle at jula er tid for verken familiekos, eller andre koselige ting. Ingen hemmelighet nei.

 For mange blir psykiske lidelser forsterket i juletidene.

Det ligger noe der og skurrer. Akkurat i det noen spør deg om du skal hjem til familien til jul. Akkurat i det noen gir deg en klem, og ønsker deg god jul. Akkurat i det du sitter ved siden av to personer, og den ene spør den andre... "Hva skal du gjøre i jula?" Det aller første den andre personen nevner er juleribba... Jeg holder pusten. Jeg svelger. Jeg reiser meg og går ut av rommet. Familien min er snill med meg. Ikke misforstå. Jeg har en veldig god familie. Men hvorfor blir akkurat den kommentaren, eller svaret så vanskelig. Hvorfor provoserer det meg så mye..? Juleribba som nr1. Er det det første folk tenker på når de hører ordet "jul"...?
For å være helt ærlig så er jo maten det aller første jeg også tenker på. Men akkurat den tanken får halsen til å nærmest snøres igjen.

Juleribbe
JuLeRiBBe
JULERIBBe

Ordet henger seg opp.
J.u.l.e.r.i.b.b.e


En stor del av alle som ringer hjelpetelefonen i jula er personer med spiseforstyrrelse.






























Kommentarer som "Du ser nå godt ut" Eller "Du ser kjempegodt ut" Eller i verste fall "Nå ser du my
e bedre ut"
Kommentarer som bare antar, ut ifra det ytre skallet, at ting går bedre. Jeg smiler. Forsøker så godt jeg kan å holde fasaden...
Vet dere hva? For meg, er det som å få salt i et sår. Forstå det den som kan, at slike kommentarer bare fyrer opp under bålet. Eller glørne...? Det er som å gi næring til spiseforstyrrelsen. Det er som å helle bensin på et allerede brennende bål. Egentlig, etter jeg har hatt noen samtaler med både mamma og behandleren min, så skjønner jeg at folk sier slikt bare for å være hyggelig. I øyeblikket tenker jeg at den som sier slikt forsøker å være slem mot meg.  Men konklusjonen er at slike kommentarer kan også være uheldige, til og med når friske personer får høre slikt.

Jeg smiler tilbake, takker beskjedent for slike kommentarer. Jeg vet med meg selv at vektoppgangen skyldes en medisin jeg går på, som gir vektøkning som bivirkning. Jeg svelger, og får mest lyst å forlate rommet. Dra hjem. Legge meg under dyna. Helt ærlig; ja livet mitt, og humøret mitt styres fullt og helt ut ifra et tall på vekta. Hvorfor? Jeg har ikke alle svarene. Jeg fikk spørsmål her for noen uker siden, om jeg slanket meg for å se bra ut... Jeg følte for å gi h*n en kort forklaring på hva en spiseforstyrrelse er.. For det første så har jeg aldri forsøkt å gå ned i vekt for utseendet sin del. Bare så det er sagt.. For det andre, så hadde det muligens vært enklere å få kommentarer på kroppen min, hvis jeg selv var innstilt på vektoppgang. Hvis jeg selv hadde jobbet hardt mot å bli friskere. Mot et mål om å gå opp i vekt, som en bitteliten del av det å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Kanskje. Men jeg vet ikke om det hadde vært lettere.

Det virker som om en stor del av personer jeg støter borti litt her og litt der, tror at en er frisk fra en spiseforstyrrelse bare vekta er blitt høyere, og kroppen ser sunnere ut. Der tar dere veldig feil. Vektoppgang er faktisk bare en bitteliten del av tilfriskningsprosessen. Selv om jeg ikke kan si at jeg er startet mot et friskere liv uten spiseforstyrrelse, så har jeg forstått såppass. Selve spiseforstyrrelsen sitter i tankene. Det folk rundt ser, som at personen går ned i vekt og andre kroppslige tegn, det er bare en liten del av hele sykdomsbildet.








































Når jeg er klar for å jobbe skikkelig mot å bli frisk, kan jeg ikke svare på. På mange måter er det alt for skremmende å gi slipp. Det er det som hindrer meg. Mens på andre måter ønsker jeg slettes ikke å ha det slik. Jobben jeg gjør nå, som kanskje kan være en liten start. Et lite dytt fra meg selv, i min egen bak, det er å fortsette å gjøre de tingene jeg er med på. Blant annet pianotimene, delta på tilbudene til Villa vekst (psykiatrisk dagsenter) Og hjelpe til med ulike oppgaver i domkirka. Og jeg kjenner at de tre tingene gir meg pusterom. Da føler jeg meg litt friere.

Egentlig så ble dette bare et rent reflekterende innlegg. Ikke noe fornuft. Eller kanskje litt fornuft. Alt
etter hvordan vinkel du ser det i...
Et innlegg for å få fram noen av tingene jeg tenker på. For å si " Hey! Sånn er det faktisk"
Sånn har jula vært for meg. Sånn har jula vært de siste årene. I år tilbrakte jeg romjulen på åpen psykiatrisk avdeling. I håp om å ikke bli totalt isolert. Jeg skulle gjerne vært hjemme sammen med familien. Men når jungelbrølet slamrer mellom veggene i stua, etter å ha inntatt juleribba ( Som for å være ærlig smakte godt de minuttene jeg spiste) så greide jeg rett og slett ikke være samen med familen. I frykt for å ødelegge deres jul. I frykt for at min egen skulle bli så mislykket at det blir tre år til neste gang jeg tar sjansen på å feire jul.


Takk for dere som leser og respekterer mine tanker.
Jeg ser selv at dette innlegget ikke er av de mest positive. Men jeg føler for å si det rett ut.
Være ærlig. For sånn er det!




 

30 oktober, 2013

"Denne kirka minner meg om Hogwarts"

Enkelte mennesker er mennesker tvers gjennom. Gode mennesker, som forstår. Tvers gjennom. Jeg ville bare si det. Skrive det ned. Skrive det ut. Jeg har møtt mange slike mennesker. Noen har dratt videre, eller... Jeg har dratt videre. Fordi det er sånn det er. Vi flytter på oss. Alle sammen. Enten det er til en ny by, eller det er til ny skole, avslutte på skolen. Eller ny jobb.

I dag møtte jeg et slikt menneske. Som har stått urokkelig, der, langt unna, men like ved siden. Bare det å vite at hun er der, det hjelper ganske mye faktisk. Bare den lille samtalen innimellom. Å høre "Jeg har tenkt at det skal fortsette slik som dette. Du kan komme hit en gang i blant."



























Jeg gikk fra kontoret hennes, med en god følelse av at selv om ting endres, selv om jeg har gode
dager, gode perioder, selv om jeg har det fint, og gjør det jeg skal, så er hun der likevel. Jeg trenger ikke fortelle henne alt som ikke er bra. Jeg trenger ikke tømme ut alt som er grått og svart, og svartmale det enda mer for å få lov å komme innenfor døra hennes. Jeg kan fortelle begge deler. For det er sånn. Det er litt av begge deler.

Da jeg skulle avslutte videregående var det største marerittet, at kontakten med den snilleste læreren jeg visste skulle brytes. Hver morgen låste jeg meg inn på toalettet lengst bort i korridoren, bortenfor kantina. Der visste jeg at ingen kom til å finn meg, og jeg kunne sitte på gulvet, sammen med angsten, og gråten, med lyset slukket. Sommerferien kom. Jeg gjemte meg nok en gang inne på toalettet, like før jeg skulle si farvel til henne, omtrent krøp jeg ut av hulen, og hulket meg halvveis gjennom et avskjed med den snilleste personen jeg visste.

Og slik har det vært, opp til flere ganger etterpå. Hver år har jeg møtt disse englene, som jeg kan kalle dem. De som ikke bare gjør jobben sin, men som også kan vise at de er mennesker. Hver år, har jeg tatt farvel med en eller to.

Akkurat nå er alt egentlig litt blandet. Ordet spiseforstyrrelse tør jeg knapt å si, selv om jeg vet det. Den ligger der og murrer. Det som er fint er at jeg har tegnet mer enn vanlig. Jeg har tegnet portretter av barn, og kan sitte flere timer bare med ei tegning. Akkurat nå gleder jeg meg til mandager. Jeg skal prøve noe nytt. Selv om nye ting er noe med det skumleste jeg vet. Jeg skal forsøke meg på en "jobb" som medhjelper på barnegospel, mandag ettermiddag. Koke te og kaffe til foreldrene i første omgang.

I går, fikk jeg være med å stemme orgelet i Domkirka. Selv om det ikke var jeg som stemte det.. Haha! Da tror jeg det hadde blitt en del ulyder fra pipene på neste gudstjeneste... Det må to personer til for å stemme det. Den ene, som var meg, satte på krakken og holdt inne tangentene til organisten sa "Ja, neste." "Denne kirka minner meg litt om harrypotter, om Hogwarts egentlig." Sa jeg til Organisten. Organisten er en kvinne, som er noen år eldre enn meg, hun er veldig snill. veldig snill. Jeg har gitt henne julekort hvert år, helt siden jeg sang i koret hennes. 


Jeg vil gjerne at dette skal fungere, og det tror jeg det kommer til å gjøre. Jeg har laget meg en bok, som jeg skriver reglene mine opp i. Altså; ikke spiseforstyrrede regler. Neida, en bok med mine egne lure regler, som kan hjelpe meg å få dette tilbudet til å fungere. Og til å skrive opp det jeg lærer, som ikke fester seg til hukommelse med det samme...



























Akkurat nå, er ting litt blandet, igjen. Men planen er å holde seg til planen. Planen går ut på å få ting til å fungere. I Domkirka. Med kontaktpersonene mine. Med individuell plan. Ordet individuell plan er forresten et ord jeg ikke liker. Men jeg må likevel jobbe med den, har jeg forstått...

28 oktober, 2013

TegneStine

Jeg har opprettet en ny blogg hvor jeg deler tegningene mine, og ting som har med tegning å gjøre. Og litt mere kunst. Malerier blant annet. Men mest tegninger... Ta en titt, og så blir jeg veldig glad for kommentarer under innleggene på denne tegnebloggen ;) Du finner link til bloggen rett under headeren, det store bildet øverst på bloggen. Rett under der er det en "knapp" hvor det står "TegneStine"

 

08 september, 2013

De går forbi meg...

Om natten drømmer jeg med øynene, ser ut i den svarte lufta. Drømmer farger. Drømmer rom. Jeg kan ikke sove. Men det er andre ting. Andre ting som får kroppen til å ligge som en planke med øynene oppe. Jeg titter på klokka. Jeg skyver hånda under hodeputa. Jeg lukker øynene, og ser en katt. En hvit katt smyger seg under øyelokkene mine. Kattehodet snurrer. Så blir den borte.

Jeg kler på meg den lilla tightsen, en blondetopp, og en grå enkel genser. Jeg vandrer opp trappene, fra rommet mitt, som er i kjelleren. Jeg liker meg ikke i kjelleren. Hvis jeg skal innrømme hvorfor, så er det fordi jeg er redd spøkelser. Jeg er tjuesyv år, og tror på slike ting som spøkelser i vinduet på et gammelt hus. Ting som en ikke kan se. Jeg går forbi vinduet, men ser ikke ut ruta. Redd for refleksjonen av noe annet enn meg selv. Den gule linoleumen i trappetrinnene er et kjent syn. Jeg griper gelenderet, fortsetter opp trappene.

Senere spiller jeg på det sure pianoet på det store rommet, med vinduer langs hele veggen. Lyden er grufull. Jeg spiller likevel. Jeg fanger tanker, sløser med sekund. Dagene går forbi meg. Jeg kontrollerer minutt for minutt.







 

14 august, 2013

Jeg er ikke hjemme

Jeg lukker øynene nok en gang og lener hodet mot venstre hånd. Jeg vil ikke se ut vinduet, jeg vil ikke låse opp døra. Jeg er ikke hjemme, skal jeg svare, hvis noen ringer på. Jeg er ikke hjemme. Hører du ikke. Jeg har gjort dette før. Jeg har vært her jeg er. Jeg har helt vannet i tekoppen, men latt den stå udrukket på kjøkkenbenken. Jeg vet egentlig hva jeg vil. Men tankene kan være farlige, det vet jeg.

Jeg lukter på olivensåpa, og smør hendene inn i vaniljekrem. Jeg går tilbake på kjøkkenet, og stryker katten på hodet. Katten vil ha mat. Jeg gir den mat. "Du må spise tørrfor, du katt. Du kan ikke bare mase på boksmat." Jeg går inn i stua, men snur i det jeg sneier hørnet. Jeg snur, og går inn på soverommet. Jeg legger meg på senga. Jeg vil protestere. Jeg gjør det, med å legge meg ned. Tankene mine sier at de ikke vil noen ting. Jeg graver meg enda lengre inn i dyna, og snur ryggen mot døra inn til stua.

Det eneste jeg vil i dag, er å sove. Sove bort åtte timer. De åtte første timene av dagen. Så kan jeg stå opp, og den innvendige hylingen er borte. Det er bare jeg som kan høre det. Andre ser at jeg smiler, og gjør det jeg skal. Men i dag. Kan jeg ikke gjøre det jeg skal.

























05 august, 2013

På telttur med åtte føtter

Fredag til lørdag var jeg og ei venninne på telttur. Vi vandret opp mot fjellet med bagasjen på ryggen, og på hesteryggen. En hest og to luringer satte nesa mot leirplassen vi hadde sett oss ut. Bare ikke elgen kom til å finne oss så kom dette til å bli bra!




























Solo super var helt nødt til å være med meg! En lilla og en rosa sokk også... Vi greide få opp teltet nesten uten å plages. Var litt godt å kjenne at jeg fikk brukt litt av det jeg lærte på leir på Valnesfjord helsesportsenter for bare noen uker tilbake. Og jeg MÅ bare si det en gang til! Jeg savner VHSS!!






























Jeg var passe nervøs for at elgen skulle melde sin ankomst i løpet av natta... Men vi våknet opp til lyden av insekter (ikke hærlig) og til Hesten som tiltet rundt teltet og laget små lyder. Dette ga egentlig mersmak. Fikk lyst på flere teltturer. Det gikk egentlig veldig bra synes jeg!

Jeg glemte teskjeer, så vi måtte improvisere med yoghurten... Vi kunne fisket i vannet, men vi tok heller fisken med oss hjemmefra.. Vi er da ikke så fjellvante ennå.. Eller, jeg er ikke det. I... er litt mer fjellvant enn jeg! Jeg hadde håpet å kunne se stjerner på himmelen i skumringen, men det var litt overskyet om natten, men fin kveldsstemning var det i alle fall. Jeg håper det blir flere teltturer sammen med I...




















































OG det er faktisk helt greit å si at en har det fint. Når en synes en har det fint.