10 mai, 2014

Det er vanskelig å synge og skrive samtidig...

Hverdagen består av piano. 
Av korøvelse
Av katter
og små turer i marka

I dag spiste jeg is. Rosa is. Og grønn is.
Og jeg synger på sangen "I en sal på hospitalet"
Har du hørt den?
Så vet du at den ikke passer så godt en lørdags kveld...

Dette er et heeeelt tilfeldig innlegg...
Jeg skriver mens jeg synger surt. For det er nemlig vanskelig å synge og skrive samtidig.
Det synes sikkert du også. Hvis du har prøvd.
Som regel snakker jeg høyt til meg selv når jeg skriver.


Nå har jeg en sang på hjernen. 
Egentlig skal jeg øve på en helt annen sang.
Og egentlig vil jeg ha litt støv på hjernen, slik at jeg får støvsugd i stua.
Dere som leser må huske å ikke støvsuge for mye. Spis litt is.
Kok kaffe, gå en tur. Eller syng "I en sal på hospitalet"

Vil du høre?

I en sal på hospitalet
hvor de hvite senger står
lå en liten brystsvak pike
mild og god med gyllent hår...

Akkurat nå, vil jeg ha is-kaffe. Kattene ligger på gulvteppet. Det er ganske rolig her.
Jeg tenkte vise deg et bilde... Av akkurat


Dette...
Det er Bernhard som titter ut soveromsvinduet. Jeg tror han ser på nabokatten som jakter på mus eller fuggel i skråninga utenfor...




27 mars, 2014

Lykkepille uten bivirkninger!

Det går fort i svingene. Det vil si at fra å nærmest føle seg nedtrykt i ei grøft, til å stå helt oppreist igjen, med nesten rak rygg...

I dag har det vært korøvelse. Å som jeg ønsker at det var hver dag! Vi er en fnisete gjeng, som alle bryr seg om hverandre, og stort sett, ja for det aller meste har vi det kjempe gøy! Den lille delen som ikke går inn under det meste... Det vil si alle utfordringene som oppstår, men likevel lærer vi mye av det også. Om det er personlige utfordringer eller andre type utfordringer... Jeg har mange runder med meg selv og usikkerheten min. Også når jeg har det så morsomt at jeg nærmest står og hopper opp og ned av ren glede. Usikkerheten pirker meg på skuldra..
 Den sier
"Hej, Stine, du husker meg?
"Ja hvordan kan jeg glemme deg? Jeg vet jo alt for godt hva du har gjort mot meg"
"Ja, da vet du vel hva jeg mener om dette?"
"Emmm... Hva dette?"
"Ikke stå her og tro at du kan synge så pent som alle de andre jentene i koret"
"Å.. åå nei, så klart. jeg skal skjerpe meg. Ikke tro at jeg er noe"
"Fint, da har vi en avtale"

I samme øyeblikk som jeg og L, vår kjære dirigent står og synger overstemmen på refrenget... Jeg utbryter-
"Du L, blir ikke du litt forstyrra av å stå å synge rett ved siden av meg? Du vet, den pistrete pipestemmen min?
L smiler, og ser på meg med store lure øyne.
"Jaaa jeg blir veldig forstyrret. Kan du ikke se det? Du synger jo like falskt som meg"
L ler høyt, og jeg tar spøken, og kaster meg ut i andrestemmen igjen...

Innimellom tror jeg at jeg sliter folk ut med å hele tiden søke bekreftelse på at jeg faktisk er god nok, selv om jeg vet at å gjøre mitt beste skulle være godt nok..? Er det ikke. Egentlig så er det helt åkei å ikke gjøre sitt aller beste til en hver tid. Men forstår jeg det egentlig? Jeg rister på hodet, mens jeg ler mot ansiktet til L.
Det skal endel til å tro på at jeg faktisk KAN jeg også...


Det lille året i det lille koret har på mange måter vært ei lykkepille uten bivirkninger, hvis jeg kan si det på den måten. Fra å komme inn i koret å nesten ikke tørre å synge så jeg selv hører stemmen min, til å litt etter litt, med stadig bekreftelse, tør å stole på at jeg verken synger falskt eller pipete. ( Selv om jeg enda blir litt usikker) Og til å tørre å stå foran et fullsatt auditorium på universitetet å vite at svikter jeg, så går det ut over venninna like ved siden, og da har vi plutselig ingen andrestemme, som plutselig gjør at hele rekka med førstestemmer blir usikre. Vi må stole på hverandre i koret. Er vi bare to stykk som synger andrestemmen, må vi tørre å synge ut så det høres, hvis ikke svikter vi hverandre, og det vil være enten veldig dumt for meg, eller den som synger sammen med meg... For et år siden hadde det ikke falt meg inn å tenkte tanken på å skulle framføre.. Og ikke i drømmeland engang å synge på andrestemmen. Utenkelig. Aldri. Kanskje i et annet liv eller noe....

Som dere sikkert skjønner så trives jeg alt for godt i koret. Og tanken har streifet meg med vemodighet.... Tenk når jeg blir hele 70 år og ikke kan synge i dette koret lengre... Off så trist.. Men Stine da.. Er ikke det å ta sorger på forskudd så vet ikke jeg...!


05 januar, 2014

Ærlige juletanker

Nå har det vært stille fra meg en stund. Egentlig har jeg ikke noe grunn til det.. Eller.. Har jeg?

Hverdagen begynner smått igjen. Jula er over. Skal jeg være så pessimist at jeg sier "godt er det"
Kanskje litt upassende?
Likevel er jeg innerst inne glad for at hverdagen er begynt. Jul, for en spiseforstyrret sjel, er ensbetydende med mat. Og atter mat. Ganske synd egentlig. Mye en går glipp av når fokuset ligger et helt annet sted enn hva jula egentlig dreier seg om. Altså ikke om mat. Men andre ting. Vel, mat er en stor del av jula da... Har jeg nevnt ordet mat?

Selv om jula har vært en pest og en plage i år (som i fjor) Åkei. Jula i fjor var egentlig bedre enn jula i år- jeg har hatt noen fine dager, takket være familien min, at jeg fikk møte besteforeldrene mine på julaften. Likevel ønsker jeg å lukke øynene og ørene for ordet JUL 

Jeg må ærlig si at det er hard å svare for seg, når noen spør "Har du hatt ei fin jul?" Eller rettere sagt legger ordene i munnen på meg... "du HAR hatt ei fin jul ja??" Jeg svarer selvsagt ja, og klistrer smilet der det skal være. Jula er tiden for familiekos, en skal gå i juleselskaper, en skal se på all julepynten i butikkene, tegnefilmer på tv, og en skal vaske, pynte, kjøpe gaver, dra rundt med gaver og gå på konserter.. OG; man skal være glade. Juleglade! Akkurat gavene er det ikke noe stress med. Det synes jeg egentlig er litt koselig. Og det siste året har jeg vært mer og mer ivrig å gå på konserter. Men det er ikke for alle at jula er så veldig fantastisk...

 For mange blir psykiske lidelser forsterket i juletidene.

Det ligger noe der og skurrer. Akkurat i det noen spør deg om du skal hjem til familien til jul. Akkurat i det noen gir deg en klem, og ønsker deg god jul. Akkurat i det du sitter ved siden av to personer, og den ene spør den andre... "Hva skal du gjøre i jula?" Det aller første den andre personen nevner er juleribba... Jeg holder pusten. Jeg svelger. Jeg reiser meg og går ut av rommet. (Ikke misforstå. Jeg har en veldig god familie)

 Hvorfor provoserer det meg så mye..? Juleribba som nr1. Er det det første folk tenker på når de hører ordet "jul"...?
For å være helt ærlig så er jo maten det aller første jeg også tenker på. Men akkurat den tanken får halsen til å nærmest snøres igjen.

Juleribbe
JuLeRiBBe
JULERIBBe

Ordet henger seg opp.
J.u.l.e.r.i.b.b.e


En stor del av alle som ringer hjelpetelefonen i jula er personer med spiseforstyrrelse.






























Kommentarer som "Du ser nå godt ut" Eller "Du ser kjempegodt ut" Eller i verste fall "Nå ser du mye
bedre ut"
Kommentarer som bare antar, ut ifra det ytre, at ting går bedre. Jeg smiler. Forsøker så godt jeg kan å holde fasaden...
Vet dere hva? For meg, er det som å få salt i et sår. Forstå det den som kan, at slike kommentarer bare fyrer opp under bålet. Det er som å gi næring til spiseforstyrrelsen. Det er som å helle bensin på et allerede glødende bål. Egentlig, etter jeg har hatt noen samtaler med både mamma og behandleren min, så skjønner jeg at folk sier slikt bare for å være hyggelig. I øyeblikket tenker jeg at den som sier slikt forsøker å være slem mot meg og at de gjør en iherdig innsats for å fornærme meg.  Men konklusjonen er at slike kommentarer kan også være uheldige, til og med når friske personer får høre slikt.

Jeg smiler tilbake, takker beskjedent for slike kommentarer. Jeg vet med meg selv at vektoppgangen skyldes en medisin jeg går på. Jeg svelger, og får mest lyst å forlate rommet. Dra hjem. Legge meg under dyna. Helt ærlig; ja livet mitt, og humøret mitt styres fullt og helt ut ifra et tall på vekta. Hvorfor? Jeg fikk spørsmål her for noen uker siden, om jeg slanket meg for å se bra ut... Jeg følte for å gi h*n en kort forklaring på hva en spiseforstyrrelse er...
-For det første så har jeg aldri forsøkt å gå ned i vekt for utseendet sin del. Bare så det er sagt..
-For det andre, så hadde det muligens vært enklere å få kommentarer på kroppen min, hvis jeg selv var innstilt på vektoppgang. Hvis jeg selv hadde jobbet hardt mot å bli friskere. Mot et mål om å gå opp i vekt, som en bitteliten del av det å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Kanskje. Men jeg vet ikke om det hadde vært lettere.
-En spiseforstyrrelse handler i bunn og grunn ikke om utseende eller å "være på slanker`n"... kanskje for noen, og ja, en blir veldig overfokusert på egen kropp og utseende når man har en spiseforstyrrelse... Men hvis jeg skal snakke for meg selv, og mange jeg kjenner og har møtt, som sliter med spiseforstyrrelser- Så vet jeg at alle jeg har snakket med har mange komplekse og sammensatte problemer som ligger bak spiseforstyrrelsen, som er årsaken til at de begynte "å tulle" med maten...

Det virker som om en stor del av personer jeg støter borti litt her og litt der, tror at en er frisk fra en spiseforstyrrelse bare vekta er blitt høyere, og kroppen ser sunnere ut. Der tar dere veldig feil. Vektoppgang er faktisk bare en bitteliten del av tilfriskningsprosessen. Selv om jeg ikke kan si at jeg er startet mot et friskere liv uten spiseforstyrrelse, så har jeg forstått såpass. Selve spiseforstyrrelsen sitter i tankene. Det folk rundt deg ser, som at personen går ned i vekt, eller opp i vekt og andre kroppslige tegn, det er bare en liten del av hele sykdomsbildet.








































Når jeg er klar for å jobbe skikkelig mot å bli frisk, kan jeg ikke svare på. På mange måter er det alt for skremmende å gi slipp. Det er det som hindrer meg. Mens på andre måter ønsker jeg slettes ikke å ha det slik. Jobben jeg gjør nå, som kanskje kan være en liten start. Et lite dytt fra meg selv, i min egen bak, det er å fortsette å gjøre de tingene jeg er med på. Blant annet pianotimene, delta på tilbudene til Villa vekst. Og hjelpe til med ulike oppgaver i Domkirka. Og jeg kjenner at de tre tingene gir meg pusterom. Da føler jeg meg litt friere.

Egentlig så ble dette bare et rent reflekterende innlegg. Ikke noe fornuft. Eller kanskje litt fornuft. Alt
etter hvordan vinkel du ser det i...
Et innlegg for å få fram noen av tingene jeg tenker på. For å si " Hey! Sånn er det faktisk!
Sånn har jula vært for meg. Sånn har jula vært de siste årene. I år tilbrakte jeg romjulen på åpen psykiatrisk avdeling. I håp om å ikke bli totalt isolert fordi det er for skummelt å reise hjem til familien, fordi jeg har vært syk i ganske mange år nå, og de siste årene har jula har vært veldig anstrengt pga spiseforstyrrelsen og andre ting jeg sliter med. Jeg skulle gjerne vært hjemme sammen med familien. Men når jungelbrølet slamrer mellom veggene i stua, etter å ha inntatt juleribba ( Som for å være ærlig smakte godt de minuttene jeg spiste) så greide jeg rett og slett ikke være sammen med familen. I frykt for å ødelegge deres jul. I frykt for at min egen skulle bli så mislykket at det blir tre år til neste gang jeg tar sjansen på å feire jul.


Takk for dere som leser og respekterer mine tanker.
Jeg ser selv at dette innlegget ikke er av de mest positive. Men jeg føler for å si det rett ut.
Være ærlig. For sånn er det!




30 oktober, 2013

"Denne kirka minner meg om Hogwarts"

Enkelte mennesker er mennesker tvers gjennom. Gode mennesker, som forstår. Tvers gjennom. Jeg ville bare si det. Skrive det ned. Jeg har møtt mange slike mennesker. Noen har dratt videre, eller... Jeg har dratt videre. Fordi det er sånn det er. Vi flytter på oss. Alle sammen. Enten det er til en ny by, eller det er til ny skole, avslutte på skolen. Eller ny jobb.

I dag møtte jeg et slikt menneske. Som har stått urokkelig, der, langt unna, men like ved siden. Bare det å vite at hun er der, det hjelper ganske mye faktisk. Bare den lille samtalen innimellom. Å høre "Jeg har tenkt at det skal fortsette slik som dette. Du kan komme hit en gang i blant."



























Jeg gikk fra kontoret hennes, med en god følelse av at selv om ting endres, selv om jeg har gode
dager, gode perioder, selv om jeg har det fint, og gjør det jeg skal, så er hun der likevel. Jeg trenger ikke fortelle henne alt som ikke er bra. Jeg trenger ikke tømme ut alt som er grått og svart, og svartmale det enda mer for å få lov å komme innenfor døra hennes. Jeg kan fortelle begge deler. For det er sånn. Livet er litt av begge deler.

Da jeg avsluttet videregående var det største marerittet mitt at kontakten med den snilleste læreren jeg visste skulle brytes. Hver morgen låste jeg meg inn på toalettet lengst bort i korridoren, bortenfor kantina. Der visste jeg at ingen kom til å finn meg, og jeg kunne sitte på gulvet, sammen med angsten, og gråten, med lyset slukket. Sommerferien kom. Jeg gjemte meg nok en gang inne på toalettet, like før jeg skulle si farvel til henne, omtrent krøp jeg ut av hulen, og hulket meg gjennom et avskjed med den snilleste personen jeg visste.

Og slik har det vært, opp til flere ganger etterpå. Hver år har jeg møtt disse englene, som jeg kan kalle dem. De som ikke bare gjør jobben sin, men som også kan vise at de er mennesker. Hver år, har jeg tatt farvel med en eller to. Og hvert år, har jeg en eller to nye jeg savner...

Akkurat nå er alt egentlig litt blandet. Det som er fint er at jeg har tegnet mer enn vanlig. Jeg har tegnet portretter og kan sitte flere timer bare med ei tegning. Akkurat nå gleder jeg meg til mandager. Jeg skal prøve noe nytt. Selv om nye ting er noe med det skumleste jeg vet. Jeg skal forsøke meg på en "jobb" som medhjelper på barnegospel, mandag ettermiddag.

I går, fikk jeg være med å stemme orgelet i Domkirka. (Det er jo ikke jeg som stemmer det..) Haha! Da tror jeg det hadde blitt en del ulyder fra pipene på neste gudstjeneste... Det må to personer til for å stemme det. Den ene, som var meg, satte på orgelkrakken og holdt inne tangentene til organisten sa "Ja, neste." mens organisten justerer et eller annet der oppe ved pipene har jeg skjønt. 
-Denne kirka minner meg litt om harrypotter, om Hogwarts egentlig.
Organisten er en kvinne, som er noen år eldre enn meg, hun er veldig snill. 





























Akkurat nå, er ting litt blandet. Men planen er å holde seg til planen. Planen går ut på å få ting til å fungere. I Domkirka. Med kontaktpersonene mine. Med mine mål. Med de små (og større) hverdagslige ting.

05 august, 2013

På telttur med åtte føtter

Fredag til lørdag var jeg og ei venninne på telttur. Vi vandret opp mot fjellet med bagasjen på ryggen, og på hesteryggen. En hest og to luringer satte nesa mot leirplassen vi hadde sett oss ut. Bare ikke elgen kom til å finne oss så kom dette til å bli bra!




























Solo super var helt nødt til å være med meg! En lilla og en rosa sokk også... Vi greide få opp teltet nesten uten å plages. Var litt godt å kjenne at jeg fikk brukt litt av det jeg lærte på leir på Valnesfjord helsesportsenter for bare noen uker tilbake. Og jeg MÅ bare si det en gang til! Jeg savner VHSS!!






























Jeg var passe nervøs for at elgen skulle melde sin ankomst i løpet av natta... Men vi våknet opp til lyden av- ikke fugler nei, men fluer! Og til Hesten som tiltet rundt teltet og laget små lyder. Dette ga egentlig mersmak. Fikk lyst på flere teltturer. Det gikk egentlig veldig bra synes jeg!

Jeg glemte teskjeer, så vi måtte improvisere med yoghurten... Vi kunne fisket i vannet, men vi tok heller fisken med oss hjemmefra.. Vi er da ikke så fjellvante ennå..Jeg hadde håpet å kunne se stjerner på himmelen i skumringen, men det var litt overskyet om natten, men fin kveldsstemning var det i alle fall. Jeg håper det blir flere teltturer!




















































OG det er faktisk helt greit å si at en har det fint. Når en synes en har det fint.

21 juli, 2013

01 juni, 2013

Et sted starter minnene






































I går kveld kom jeg hjem. Jeg kjenner at jeg er sliten, men på en god måte. Etter fire dager på litteraturfestival i Lillehammer er det en del inntrykk å samle sammen i hodet. Det har vært mange nye ting å hive seg med på, bli litt kjent med andre skrivesjeler og høre på opplesinger og foredrag.  Byvandring og museumstur har jeg også fått smake litt på ;)
Hvis noen lurer på hvilken forbindelse jeg var der i, så ga jeg ut en diktsamling i november 2012, på Margbok forlag i Tromsø.

Fler dager i uka sitter jeg hjemme og skriver, enkelte ganger glemmer jeg av å gjøre alle mulige andre tinger og tanger som skal gjøres her hjemme, foruten om å mate og vanne katten. Bernhard er prioritet nummer 1. Jeg skriver, eller spiller piano. Nå er jeg inne i en skrive og tegneperiode. Interiør ligger litt i bakgrunnen for øyeblikket.. Men det er nok ikke lenge til jeg skyver på kommoder og flytter på bilder igjen...

Hvis noen har lyst å ta en nærmere titt på diktsamlinga så finner dere den på Margbok sin nettside. Der kan den også bestilles. Den er også å få tak i på bokhandlere og nettbokhandlere som bokkilden og haugenbok.

23 mai, 2013

Jeg plukket hvitveis...


























Jeg plukket hvitveis
en onsdag
bortenfor rosa marmor
og høye vinduer


Foto: Stine Johanne Dåbakk

27 mars, 2013

Bokanmeldelse og åtte timer...

I dag fikk jeg lese den første bokomtalen av boka mi. Jeg var selvsagt nervøs da jeg åpnet postkassa og jeg gjenkjente pakken som lå der. Det er vel alltid skummelt med slike anmeldelser. Tror jeg. Men jeg kunne puste lettet ut etter hvert som jeg leste. Jeg synes det var en ganske grundig anmeldelse, og det er jeg fornøyd med.






























I dag startet dagen og hodet mitt litt nedsnødd og tåkete, men det rettet på seg, etter en tur ut i frisk luft. Foresten... Søndag slo jeg rekorden min på antall timer tilbragt på pianokrakken... Jeg har tidligere sittet omtrent fastlåst på pianokrakken med hendene på tangentene, og blikket på notene i sju timer i strekk, avbrutt av dopause og små avbrekk for å svare på sms... Søndag ble det ingen kortere økt.. Jeg var nærmere limt fast til pianokrakken i åtte timer... Det som kom ut av disse åtte timene, var en litt støl rygg og nakke, samt litt vonde fingerledd, men også greide jeg å lære meg sangen jeg lenge har ønsket å lære:
Drei Haselnüsse für Aschenbrödel eller Tre nøtter til Askepott :)

Så med andre ord... Nå kan julen bare komme..? ehmmm...





































21 mars, 2013

"Det er helt i orden"



Jeg løper nedover trappeoppgangen og skyver døra opp med all styrken. Så haster jeg videre bortover, forbi de hvite blokkene, og nedover veien. Jeg har nøyaktig et minutt på meg og jeg må rekke det! Idet jeg småløper nedover for å ikke bli for sliten, ser jeg bussen runde svingen, og setter opp farten i håp om at bussjåføren skal se meg i sidespeilet. Det har skjedd to ganger før. Men ikke denne gangen. Neida! Jeg er pent nødt til å snu nesa hjemover igjen. Vente en halv time til neste buss går. Da rekker jeg det kanskje akkurat.

Det er korøvelse i dag, og jeg hadde egentlig en fin plan om å sitte hjemme. Avlyse det hele. Jeg har kjent på den ekle kvalmen, som nærmest skvulpet i magen. Men det ga seg etter hvert. Alt som gir seg tenker jeg er en bra ting, sa legen min på mandag. Jeg hadde klaget over kvalme og svimmelhet.

Jeg fikk lest et par sider til i boken jeg har lånt, før jeg måtte gå ned til busstoppet igjen. Denne gangen litt tidligere ute. Jeg stiller meg midt på veien, bare fordi jeg vil tråkke på den bare asfalten som har tint fram. Jeg får assosiasjoner til lyden av sykkeldekk, og hestehov i grøfta. Og vann som sildrer i en gjørmete veikant. Bussen kommer sneiende rundt hjørnet mens jeg står og tripper utolmodig med føttene. Selv om sola skinner og asfalten flekkevis er synlig fryser jeg og står stiv som et kosteskaft med lommeboka i handa.

Jeg går ned trappa som fører ned i kjellerrommet. Jeg hører beroligende musikk, og Elise som snakker med rolig stemme. Det er avspenning på gang tenker jeg. Jeg drar i dørhåndtaket og går inn i rommet. Sier noe om at jeg ikke rakk første buss. Elise smiler til meg og sier at det er helt i orden. Jeg liker Elise. Det blir alltid litt bedre når jeg snakker med henne. Jeg med min ”unnskyld at jeg er til-holdning” trenger ofte bekreftelser, og hun gir meg disse bekreftelsene.

Afrikanske trommer, ritsj-ratsj og piano og latter flimrer lett mellom veggene. Jeg hadde tenkt å sitte hjemme i dag. Hadde tenkt å låse døra. Nærmest dra for gardinene å bare være meg og katten. Ingen andre. Meg og katten. Kanskje helt til mandag. Men akkurat nå er jeg glad for å høre Elise synge.