27 mars, 2014

Lykkepille uten bivirkninger!

Det går fort i svingene. Det vil si at fra å nærmest føle seg nedtrykt i ei grøft, til å stå helt oppreist igjen, med nesten rak rygg...

I dag har de vært korøvelse. Å som jeg ønsker at det var hver dag! Vi er en fnisete gjeng, som alle bryr seg om hverandre, og stort sett, ja for det aller meste har vi det kjempe gøy! Den lille delen som ikke går inn under det meste... Det vil si alle utfordringene som oppstår, men likevel lærer vi mye av det også. Om det er personlige utfordringer eller andre type utfordringer... Jeg har mange runder med meg selv og usikkerheten min. Også når jeg har det så morsomt at jeg nærmest står og hopper opp og ned av ren glede. Usikkerheten pirker meg på skuldra..
 Den sier
"Hej, Stine, du husker meg?
"Ja hvordan kan jeg glemme deg? Jeg vet jo alt for godt hva du har gjort mot meg"
"Ja, da vet du vel hva jeg mener om dette?"
"Emmm... Hva dette?"
"Ikke stå her og tro at du kan synge så pent som alle de andre jentene og damene i koret"
"Å.. åå nei, så klart. jeg skal skjerpe meg. Ikke tro at jeg er noe"
"Fint, da har vi en avtale"

I samme øyeblikk som jeg og L, vår kjære dirigent står og synger overstemmen på refrenget... Jeg utbryter-
"Du L, blir ikke du litt forstyrra av å stå å synge rett ved siden av meg? Du vet, den pistrete pipestemmen min?
L smiler, og ser på meg med store lure øyne.
"Jaaa jeg blir veldig forstyrret. Kan du ikke se det? Du synger jo like falskt som meg"
L ler høyt, og jeg tar spøken, og kaster meg ut i andrestemmen igjen...

Innimellom tror jeg at jeg sliter folk ut med å hele tiden søke bekreftelse på at jeg faktisk er god nok, selv om jeg vet at å gjøre mitt beste skulle være godt nok..? Er det ikke. Egentlig så er det helt åkei å ikke gjøre sitt aller beste til en hver tid. Men forstår jeg det egentlig? Jeg rister på hodet, mens jeg ler mot ansiktet til L.
Det skal endel til å tro på at jeg faktisk KAN jeg også, når jeg gjennom hele oppveksten/ skolegangen har fått innprentet i panna at jeg er dum og ikke kan noe. ( må bare informere. Dette gjelder skolegangen, og ikke familien min)
Det skal noen bekreftelser til før man greier å stole på det folk rundt sier, og ikke minst mine egne antenner, for å si det på den måten....























Det lille året i det lille koret har på mange måter vært ei lykkepille uten bivirkninger, hvis jeg kan si det på den måten. Fra å komme inn i koret å nesten ikke tørre å synge så jeg selv hører stemmen min, til å litt etter litt, med stadig bekreftelse, tør å stole på at jeg verken synger falskt eller pipete. ( Selv om jeg enda blir litt usikker) Og til å tørre å stå foran et fullsatt auditorium på universitetet å vite at svikter jeg, så går det ut over venninna like ved siden, og da har vi plutselig ingen andrestemme, som plutselig gjør at hele rekka med førstestemmer blir usikre. Vi må stole på hverandre i koret. Er vi bare to stykk som synger andrestemmen, må vi tørre å synge ut så det høres, hvis ikke svikter vi hverandre, og det vil være enten veldig dumt for meg, eller den som synger sammen med meg... For et år siden hadde det ikke falt meg inn å tenkte tanken på å skulle framføre.. Og ikke i drømmeland engang å synge på andrestemmen. Utenkelig. Aldri. Kanskje i et annet liv eller noe....

Som dere sikkert skjønner så trives jeg alt for godt i koret. Og tanken har streifet meg med vemodighet.... Tenk når jeg blir hele 70 år og ikke kan synge i dette koret lengre... Off så trist.. Men Stine da.. Er ikke det å ta sorger på forskudd så vet ikke jeg...!


08 mars, 2014

På vei fra alt

Jeg gikk bortover veien med raske trampende skritt. Ikke for alt i verden skulle jeg snu og gå tilbake. Jeg la merke til den skarpe grønnfargen i trærne som bøyde seg frodig over den smale veien. Asfalten var sprukken, og humpete flere steder. Innimellom skrittene kom tårene uten at jeg ville de skulle komme. En bil fløytet på meg. Noen vinket kjapt i det de passerte meg

En kvinnelig stemme ropte navnet mitt. Jeg hørte sykkelhjulet, og den knirkete bremsa sakte ned hjulene. Hun kunne visst se på holdningen min at noe ikke var greit. Jeg saktet farten, og dempet ned den hissige gangen. Føttene ville stoppe opp.

"Er du ute på tur?" spurte hun forsiktig. Jeg kunne høre på stemmen hennes at hun forsøkte å tråkke varsomt. Dette terrenget er et minefelt. Ville jeg informere henne om. Men forble stille. Et feil ord. Et feil ord bare. Jeg hørte stemmen hennes stille spørsmål. Spørsmål som jeg tydelig forsto ville ha meg i en annen retning enn den jeg hadde påbegynt. Igjen kikket jeg meg rundt på de frodige og vakre trærne. Dette landskapet minnet meg ikke om det stedet jeg visste jeg befant meg i. Det minnet mye heller om en reise langt vekk. Til Alaska eller noe jeg bare hadde sett på film. Eller som om jeg befant meg ute i ødemarka på, Brat Camp eller noe i den duren. For slike umuliuser som meg, som samles et sted langt ute i ødemarka, langt unna butikker og hus, uten tilgang på telefon, eller innendørs toalett. Det kunne på mange måter føles slik. Selv om det var langt fra slik det var. Jeg var her helt helt frivillig. Og ville klamre meg til dette stedet for all evighet.

Jeg hørte til her, blant de idylliske fjellene og skogene. Elva som rant nedover fjellet. Noen steder i strie strømmer. Andre steder kunne en bade, eller padle. Vannet var kaldt, men på varme sommerdager kunne jeg nyte den forfriskende dukken. Jeg hadde fått panikk da jeg hoppet uti, sank til bunnen. Noen måtte dra meg opp på flytebrygga igjen.

Det var slikt som ofte satt meg ut av spill. Et feil ord. Ei feil setning. To betydninger av samme utsagn. Hvilken vei skal man tolke. Slik usikkerhet får meg alltid til å vandre rundt som ei levende nålepute. Føttene føres i jevnt og hurtig tempo bortover veiene. Jeg flukter alltid inn på et toalett. Eller blir stoppet av en syklende dame langs veien. På vei til ingenting. Eller på vei fra alt.


 

27 januar, 2014

Vinterstorm

Det stormer ute i kveld. jeg fryser, og skrur opp varmen noen hakk. Jeg rydder og småvasker rundt om i leiligheta. Ja, for etter noen dager med kraftig omgangsyke, så trengs det både å luftes, skiftes på senga, og desinfiseres på alt jeg har vært borti mens jeg har vært syk. Men jeg kjenner energien litt etter litt kommer snikende. Kvalm blir jeg fremdeles av det jeg putter i munnen. Det skal ikke mye til før jeg får brekningsfølelse, eller frykter at jeg skal ligge over bøtta igjen. Magen har ikke helt vent seg til mat igjen, så da får jeg heller sørge for å drikke, slik at jeg slipper uttørking.

Før helga har jeg sett rimelig mørkt på tinger og tanger. Hverdagen generelt. Jeg har kommet meg på de faste aktivitetene, og litt til. Jeg har kunnet glede meg over pianotimene og korøvelse, også minijobben min i domkirka. Men egentlig har det ligget et tåkete lag over tankene mine, så snart ukas tre høydepunkter er over. Og jeg har vært mer eller mindre passiv, når jeg har nådd halvmeteren forbi dørterskelen hjemme...

Nå kjenner jeg energien er på vei oppover igjen. Litt. Sakte men, sikkert? Jeg har vært litt av en trøtting de siste månedene, hva nå enn det skyldes..? har vært inne på tanken flere ganger... Matallergi? Kan det være? En eller annen form for matallergi...? Jeg spekulerer.. Jeg har tatt noen tester hos legen, og laktoseintoleranse er bekreftet. Men fremdeles føler jeg meg trøtt og uopplagt, samme hvor mye eller lite jeg sover. Samme hvor mye jeg sitter foran dagslyslampa, eller går små turer, drar på aktiviteter. Jeg er trøtt! Og denne kvalmen. Kvalmen som mer eller mindre har vært der siden romjula.. Noe må det være?
























 












Sakte men sikkert kommer litt og litt energi tilbak. Energi til å holde på litt i leiligheta. Tegnelysten er over for denne gang. Den kommer helt sikkert tilbake igjen,  kjenner jeg meg rett. Nå får jeg bare ta det helt ut på interiørfronten mens jeg kjenner et snev av ivrige interiørfingre.

Jeg ser veldig fram til det blir lysere og varmere. Det er så mye lettere å komme seg ut da. Gå litt turer, fotografere... Men jeg ser ikke fram til å avslutte hos psykologen min. Det er nemlig slik at jeg har bare to samtaler igjen med henne, pluss et møte, sammen med alle behandlerne, eller kontaktpersonene mine. Jeg gruer meg for så vidt til møtet også. Slike møter er alltid skummelt. Er fryktelig redd for at det skal bli bestemt nye ting. Endringer som jeg ikke liker, eller at nye regler blir spikret opp...

Jeg får bare ta det som kommer, å prøve å følge planen og reglene så godt som mulig, greie å samarbeide. Det er ikke alltid like enkelt skal jeg si. Når hodet og tankene vil en ting, mens reglene sier det stikk motsatte.. Eller når impullsiviteten slår inn, og jeg ikke rekker å tenke på verken behandlingsplan eller regler.. jaja... Det skal ikke alltid være like lett... For å si det på den måten...



 

05 januar, 2014

Ærlige juletanker

Nå har det vært stille fra meg en stund. Egentlig har jeg ikke noe grunn til det.. Eller.. Har jeg?

Hverdagen begynner smått igjen. Jula er over. Skal jeg være så pessimist at jeg sier "godt er det"
Kanskje litt upassende?
Likevel er jeg innerst inne glad for at hverdagen er begynt. Jul, for en spiseforstyrret sjel, er ensbetydende med mat. Og atter mat. Ganske synd egentlig. Mye en går glipp av når fokuset ligger et helt annet sted enn hva jula egentlig dreier seg om. Altså ikke om mat. Men andre ting. Vel, mat er en stor del av jula da... Har jeg nevnt ordet mat?

Selv om jula har vært en pest og en plage i år (som i fjor) Åkei. Jula i fjor var egentlig bedre enn jula i år.  Jeg har hatt noen fine dager, takket være familien min, at jeg fikk møte besteforeldrene mine på julaften, og menneskene rundt meg. Venner, og mennesker i menigheta. Likevel ønsker jeg å lukke øynene og ørene for ordet JUL 

Jeg må ærlig si at det er hard å svare for seg, når noen spør "Har du hatt ei fin jul?" Eller rettere sagt legger ordene i munnen på meg... "du HAR hatt ei fin jul ja??" Jeg svarer selvsagt ja, og klistrer smilet der det skal være. Jula er tiden for familiekos, en skal gå i juleselskaper, en skal se på all julepynten i butikkene, tegnefilmer på tv, og en skal vaske, pynte, kjøpe gaver, dra rundt med gaver og gå på konserter.. OG; man skal være glade. Juleglade! Akkurat gavene er det ikke noe stress med. Det synes jeg egentlig er litt koselig. Og det siste året har jeg vært mer og mer ivrig å gå på konserter. Men det er ikke for alle at jula er tid for verken familiekos, eller andre koselige ting. Ingen hemmelighet nei.

 For mange blir psykiske lidelser forsterket i juletidene.

Det ligger noe der og skurrer. Akkurat i det noen spør deg om du skal hjem til familien til jul. Akkurat i det noen gir deg en klem, og ønsker deg god jul. Akkurat i det du sitter ved siden av to personer, og den ene spør den andre... "Hva skal du gjøre i jula?" Det aller første den andre personen nevner er juleribba... Jeg holder pusten. Jeg svelger. Jeg reiser meg og går ut av rommet. Familien min er snill med meg. Ikke misforstå. Jeg har en veldig god familie. Men hvorfor blir akkurat den kommentaren, eller svaret så vanskelig. Hvorfor provoserer det meg så mye..? Juleribba som nr1. Er det det første folk tenker på når de hører ordet "jul"...?
For å være helt ærlig så er jo maten det aller første jeg også tenker på. Men akkurat den tanken får halsen til å nærmest snøres igjen.

Juleribbe
JuLeRiBBe
JULERIBBe

Ordet henger seg opp.
J.u.l.e.r.i.b.b.e


En stor del av alle som ringer hjelpetelefonen i jula er personer med spiseforstyrrelse.






























Kommentarer som "Du ser nå godt ut" Eller "Du ser kjempegodt ut" Eller i verste fall "Nå ser du my
e bedre ut"
Kommentarer som bare antar, ut ifra det ytre skallet, at ting går bedre. Jeg smiler. Forsøker så godt jeg kan å holde fasaden...
Vet dere hva? For meg, er det som å få salt i et sår. Forstå det den som kan, at slike kommentarer bare fyrer opp under bålet. Eller glørne...? Det er som å gi næring til spiseforstyrrelsen. Det er som å helle bensin på et allerede brennende bål. Egentlig, etter jeg har hatt noen samtaler med både mamma og behandleren min, så skjønner jeg at folk sier slikt bare for å være hyggelig. I øyeblikket tenker jeg at den som sier slikt forsøker å være slem mot meg.  Men konklusjonen er at slike kommentarer kan også være uheldige, til og med når friske personer får høre slikt.

Jeg smiler tilbake, takker beskjedent for slike kommentarer. Jeg vet med meg selv at vektoppgangen skyldes en medisin jeg går på, som gir vektøkning som bivirkning. Jeg svelger, og får mest lyst å forlate rommet. Dra hjem. Legge meg under dyna. Helt ærlig; ja livet mitt, og humøret mitt styres fullt og helt ut ifra et tall på vekta. Hvorfor? Jeg har ikke alle svarene. Jeg fikk spørsmål her for noen uker siden, om jeg slanket meg for å se bra ut... Jeg følte for å gi h*n en kort forklaring på hva en spiseforstyrrelse er.. For det første så har jeg aldri forsøkt å gå ned i vekt for utseendet sin del. Bare så det er sagt.. For det andre, så hadde det muligens vært enklere å få kommentarer på kroppen min, hvis jeg selv var innstilt på vektoppgang. Hvis jeg selv hadde jobbet hardt mot å bli friskere. Mot et mål om å gå opp i vekt, som en bitteliten del av det å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Kanskje. Men jeg vet ikke om det hadde vært lettere.

Det virker som om en stor del av personer jeg støter borti litt her og litt der, tror at en er frisk fra en spiseforstyrrelse bare vekta er blitt høyere, og kroppen ser sunnere ut. Der tar dere veldig feil. Vektoppgang er faktisk bare en bitteliten del av tilfriskningsprosessen. Selv om jeg ikke kan si at jeg er startet mot et friskere liv uten spiseforstyrrelse, så har jeg forstått såppass. Selve spiseforstyrrelsen sitter i tankene. Det folk rundt ser, som at personen går ned i vekt og andre kroppslige tegn, det er bare en liten del av hele sykdomsbildet.








































Når jeg er klar for å jobbe skikkelig mot å bli frisk, kan jeg ikke svare på. På mange måter er det alt for skremmende å gi slipp. Det er det som hindrer meg. Mens på andre måter ønsker jeg slettes ikke å ha det slik. Jobben jeg gjør nå, som kanskje kan være en liten start. Et lite dytt fra meg selv, i min egen bak, det er å fortsette å gjøre de tingene jeg er med på. Blant annet pianotimene, delta på tilbudene til Villa vekst (psykiatrisk dagsenter) Og hjelpe til med ulike oppgaver i domkirka. Og jeg kjenner at de tre tingene gir meg pusterom. Da føler jeg meg litt friere.

Egentlig så ble dette bare et rent reflekterende innlegg. Ikke noe fornuft. Eller kanskje litt fornuft. Alt
etter hvordan vinkel du ser det i...
Et innlegg for å få fram noen av tingene jeg tenker på. For å si " Hey! Sånn er det faktisk"
Sånn har jula vært for meg. Sånn har jula vært de siste årene. I år tilbrakte jeg romjulen på åpen psykiatrisk avdeling. I håp om å ikke bli totalt isolert. Jeg skulle gjerne vært hjemme sammen med familien. Men når jungelbrølet slamrer mellom veggene i stua, etter å ha inntatt juleribba ( Som for å være ærlig smakte godt de minuttene jeg spiste) så greide jeg rett og slett ikke være samen med familen. I frykt for å ødelegge deres jul. I frykt for at min egen skulle bli så mislykket at det blir tre år til neste gang jeg tar sjansen på å feire jul.


Takk for dere som leser og respekterer mine tanker.
Jeg ser selv at dette innlegget ikke er av de mest positive. Men jeg føler for å si det rett ut.
Være ærlig. For sånn er det!




 

16 november, 2013

En kanelbolle, nei takk, ja takk

Jeg satt på kafeen med en kopp cappuchino, og en kanelbolle. jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ta utfordringen, å kjøpe en kanelbolle. Alene på kafe. Jeg hadde vært på et kurs. Eller det vil si, jeg hadde dratt fra kurset akkurat i det de begynte å snakke om vanskelige tema. Jeg greide ikke høre på. Så jeg forlot, med tårene i øyekroken, Gråten i halsen. L kom etter meg. Vi tok en liten pause utenfor den store salen. Jeg bestemte meg for å gå ut en tur. Enten i Domkirka, eller en runde i byen...

På vei til byen slo det meg at det var nå det passet å dra innom en kafe. Den lille kafeen på hjørnet ble min første tanke. Når det fra før av er vanskelig, er det en ekstra utfordring å sitte på kafe, midt immelom en skokk ukjente, og kanskje noe kjente ansikter. Jeg håpte på å ikke møte noen kjente. Da kom jeg garantert til å smyge meg ut døra igjen, til tross at jeg allerede hadde bestilt.































Med svak og usikker stemme, nesten skjelvende, sa jeg til kvinnen bak disken hva jeg skulle ha. Jeg kikket meg over skulderen fire ganger, til hver side. "En kanelbolle, og en cappuchino"
Kvinnen smilte og snudde seg for å hente en kanelbolle, legge den oppå en tallerken.

Nei Stine. Du kan ikke gjøre dette! Det er helt feil, og det strider absolutt mot reglene!
Jo. Spis, om så bare halve bollen.

Til min store "flaks" var kanelbollen deigete og seig i midten, og jeg greide ikke på mer enn halve.
Til min nye oppdagelse, fikk jeg ikke lyst å sluke en hel kanelsnurr, fordi jeg var så underernært på mat, at store mengder sukker er det jeg fyller meg opp med, for å døyve sulten. Og fordi å gå sulten inn på en kafe, eller i en matbutikk, får de fleste til å sikle etter søtsaker.

Jeg tør å påstå at jeg har jobbet hardt med meg selv, de siste to månedene. Jeg liker fremdeles ikke at vekta er noe høyere enn den har vært det siste året, og jeg tar meg stadig i å forsøke å presse den ned igjen, med all viljestyrken jeg kan finne. Samtidig tar jeg meg i å tenke at jeg vil ikke tilbake dit igjen, at jeg har så lite energi at jeg ikke greier å gå ut med søpla, og må kjøres hvor enn jeg skal. Å ikke kunne greie å synge en hel strofe sammen med koret, fordi energinivået har vært så lavt.




























Jeg kan ikke påstå at jeg ikke blir trigget lengre. Sannheten er at jeg veldig lett blir trigget. Av bilder på nett. Av utsagn. Av tekster, og av tanken på å bli dårligere. Tynnere. Tanken på å la vekta senkes med noen tall, den trigger. Likevel har jeg flere friske tanker nå enn på lenge. Det kjennes godt. Fint. Men også veldig skremmende.

Det er så mye som har fungert bra de siste ukene. Jeg har begynt å være i Domkirka en til to dager i uka. Jeg hjelper til med ulike små oppgaver. Og noen litt større. Det er fint å føle at noen har bruk for meg. Jeg holder på pianospillingen. Det er ikke noe problem. For ukas høydepunkt er pianotimene. Ukas andre høydepunkt er korøvelsene sammen med "Kor i vekst" på dagsenteret Villa vekst. Jeg har begynt å tørre å synge ut. Tørre å synge på de lyse tonene. Og bare det, gjør at det er mye morsommere å være en del av koret.

Jeg skal ikke avrunde dette innlegget med å si at alt er fantastisk, og at jeg mestrer alt. Maten. Hverdagen. Natten. Søvn skulle vært en rettighet vil jeg bare si. Akkurat nå er jeg på brukerstyrt innleggelse for å få hjelp til den manglende nattesøvnen.

Men jeg vil si at mange ting er bedre nå enn på lenge. Og angsten jeg har kjent på om ettermiddagene, har uteblitt over en lang periode nå. Jeg prøver fortsatt, og feiler mange ganger. Jeg er fortsatt kontrollfreak på enkelte områder. (Hint; tallet på vekta og mat) Men jeg prøver i det minste mer enn før. Og det må da telle for noe?!

 

01 november, 2013

...










































Jeg kan se
at du er virkelig
ordene
som tryller meg vekk for en stund

 

Jeg er her
ved siden av, sitter du
fyller ansiktet mitt med toner

 

Hvis jeg lukker øynene
kan jeg se at du går der 
selv om det er mørkerødt
av tynne små,
blodårer bak øyelokk

 
Jeg åpner
lukker
og ser deg

 

 

30 oktober, 2013

"Denne kirka minner meg om Hogwarts"

Enkelte mennesker er mennesker tvers gjennom. Gode mennesker, som forstår. Tvers gjennom. Jeg ville bare si det. Skrive det ned. Skrive det ut. Jeg har møtt mange slike mennesker. Noen har dratt videre, eller... Jeg har dratt videre. Fordi det er sånn det er. Vi flytter på oss. Alle sammen. Enten det er til en ny by, eller det er til ny skole, avslutte på skolen. Eller ny jobb.

I dag møtte jeg et slikt menneske. Som har stått urokkelig, der, langt unna, men like ved siden. Bare det å vite at hun er der, det hjelper ganske mye faktisk. Bare den lille samtalen innimellom. Å høre "Jeg har tenkt at det skal fortsette slik som dette. Du kan komme hit en gang i blant."



























Jeg gikk fra kontoret hennes, med en god følelse av at selv om ting endres, selv om jeg har gode
dager, gode perioder, selv om jeg har det fint, og gjør det jeg skal, så er hun der likevel. Jeg trenger ikke fortelle henne alt som ikke er bra. Jeg trenger ikke tømme ut alt som er grått og svart, og svartmale det enda mer for å få lov å komme innenfor døra hennes. Jeg kan fortelle begge deler. For det er sånn. Det er litt av begge deler.

Da jeg skulle avslutte videregående var det største marerittet, at kontakten med den snilleste læreren jeg visste skulle brytes. Hver morgen låste jeg meg inn på toalettet lengst bort i korridoren, bortenfor kantina. Der visste jeg at ingen kom til å finn meg, og jeg kunne sitte på gulvet, sammen med angsten, og gråten, med lyset slukket. Sommerferien kom. Jeg gjemte meg nok en gang inne på toalettet, like før jeg skulle si farvel til henne, omtrent krøp jeg ut av hulen, og hulket meg halvveis gjennom et avskjed med den snilleste personen jeg visste.

Og slik har det vært, opp til flere ganger etterpå. Hver år har jeg møtt disse englene, som jeg kan kalle dem. De som ikke bare gjør jobben sin, men som også kan vise at de er mennesker. Hver år, har jeg tatt farvel med en eller to. Slik er det enda, foreløpig beholder jeg dem. Og har møtt flere på veien.

Akkurat nå er alt egentlig litt blandet. Ordet spiseforstyrrelse tør jeg knapt å si, selv om jeg vet det. Den ligger der og murrer. Det som er fint er at jeg har tegnet mer enn vanlig. Jeg har tegnet portretter av barn, og kan sitte flere timer bare med ei tegning. Akkurat nå gleder jeg meg til mandager. Jeg skal prøve noe nytt. Selv om nye ting er noe med det skumleste jeg vet. Jeg skal forsøke meg på en "jobb" som medhjelper på barnegospel, mandag ettermiddag. Koke te og kaffe til foreldrene i første omgang.
 
I går, fikk jeg være med å stemme orgelet i Domkirka. Selv om det ikke var jeg som stemte det.. Haha! Da tror jeg det hadde blitt en del ulyder fra pipene på neste gudstjeneste... Det må to personer til for å stemme det. Den ene, som var meg, satte på krakken og holdt inne tangentene til organisten sa "Ja, neste." "Denne kirka minner meg litt om harrypotter, om Hogwarts egentlig." Sa jeg til Organisten. Organisten er en kvinne, som er noen år eldre enn meg, hun er veldig snill. veldig snill. Jeg har gitt henne julekort hvert år, helt siden jeg sang i koret hennes. 


Jeg vil gjerne at dette skal fungere, og det tror jeg det kommer til å gjøre. Jeg har laget meg en bok, som jeg skriver reglene mine opp i. Altså; ikke spiseforstyrrede regler. Neida, en bok med mine egne lure regler, som kan hjelpe meg å få dette tilbudet til å fungere. Og til å skrive opp det jeg lærer, som ikke fester seg til hukommelse med det samme...



























Akkurat nå, er ting litt blandet, igjen. Men planen er å holde seg til planen. Planen går ut på å få ting til å fungere. I Domkirka. Med kontaktpersonene mine. Med individuell plan. Ordet individuell plan er forresten et ord jeg ikke liker. Men jeg må likevel jobbe med den, har jeg forstått...