Hit eller dit?

Jeg skyver møbler og svinger malekosten og rulla. Nærmere helt besatt av å fullføre, gjøre om, forandre, ommøbelere, fornye. Tankene holdes unna med maling, med planlegging. Jeg løper rundt meg selv. Fram og tilbake, fra det ene til det andre. Skal jeg gjøre det eller det? Skal jeg hit eller dit?

Jeg vet hvordan jeg vil ha det, og da skal det skje, helst i går... I går kveld sa jeg stopp! Jeg skal ikke fram med malekosten på noen dager i alle fall. I dag tar jeg det med ro og sitter stort sett på altanen i sola. Oppå et pledd. Blar gjennom interiørmagasiner ( Sa jeg stopp? ) Ja, kanskje ikke helt stopp.. Det må være lov å titte...

Jeg oppdaterer ikke så fryktelig mye her inne ser jeg. Det har vært mest aktivitet på interiørbloggen egentlig. Men jeg blir veldig glad for dem som legger igjen et lite spor etter seg her inne ( Eller på retrougla )
=)

Det er lyst. Det er mørkt.

Det er lyst. Det er mørkt. Nei.. Det er ikke mørkt. Jeg virvler opp støv fra bakken mens jeg går. Jeg stopper opp ved busskuret. Det er sand på bakken. Det ligner en strand. Jeg liker å holde sand i hendene. Jeg setter meg på huk på veien. Jeg griper med fingrene i den brune myke sanda. Jeg holder den i hendene. Slipper opp litt. Sanda renner gjennom. Den er myk. Hvis noen ser meg nå, tenker jeg. Da tenker de rare tanker om meg. Jeg bryr meg egentlig ikke. Jeg bryr meg hvis bussjåføren sier noe til meg. Noe strengt. Jeg bruker alt for mye tid på å planlegge. Planlegge setninger mellom meg og bussjåføren. Hvis de er hyggelige, sitter jeg framme i bussen. Noen lener seg bakover, skuler mot ansiktet mitt. Jeg sier at jeg skal ha en honnør. Det er det jeg skal. De tror meg ikke alltid. Jeg kunne sagt at jeg gledet meg til jeg blir sekstifem år. Da tror de meg. Men jeg gleder meg ikke til da.

Jeg anstrenger meg. Anstrenger meg for å være hyggelig og høflig. Som om jeg til en hver tid vet hva jeg skal svare. Svare mennesker jeg ikke kjenner. På butikken. På bussen. I resepsjonen. Det virker som om jeg vet. Jeg tror at de tenker det. Jeg vet, at jeg ikke riktig vet. Likevel snakker jeg. Jeg står her. Med munnen på riktig plass. Den ser riktig ut. Jeg holder pusten. Holder pusten.

Tjuefem minutter. Da er jeg fri.

Jeg lusker rundt i leiligheta, mellom kjøkkenet og stua. Mellom kjøkkenet og stua. Løpestreng. Jeg vil legge tankesnurret ned i ei skuff, i oldemorkommoden. La tankene støve ned. Bare glemme dem. Jeg spiller piano, spiller mer piano, ser fram til pianotimene hver onsdag. Tjuefem minutter. Da er jeg fri. Jeg har kjøpt meg dansesko. Egentlig er det ikke dansesko, men jeg tror de kommer til å greit å danse i dem. Jeg er smått begynt å danse swing igjen.

Jeg følger løpestrengen. Inn på kjøkkenet. Åpner skap og skuffer. Luft. Luft kommer ut av kjøleskapet. Luften skal fylle meg, tenker jeg, et øyeblikk. Egentlig tenker jeg det alt for mange øyeblikk. At luften er det jeg trenger. Men hvem kan vel leve på luft? Spør jeg inni hodet mitt. Jeg får ikke noe svar tilbake. Det er bare tomt. Helt tomt i dag. Jeg skrur på radioen, for å avlede lufttanker. Det nytter ikke. Så jeg setter meg ned og skriver. Forsøker å formulere bokstavene til noe leselig. Noe med mening. Men lufttanker plager meg. I dag også.

Jeg forsøker å gjøre noe jeg ikke har gjort så mye av, det siste halve året. Jeg kler på meg turbuksa, sko, jakke og lue. Jeg går ut en tur i sola. Ute er det masse luft. Men jeg er ikke fri. Jeg tenker på stegene når jeg går. Hvor lang tid tar det? Hvor mange steg går jeg? Vil det ha noe effekt? Jeg måtte ikke låse og låse opp døra flere ganger i dag. Jeg gikk bare ut, rett ned trappene, jeg slapp unna låsingen, og opplåsingen, igjen og igjen. Ut døra, så inn igjen, for så å tenke, så gå ut døra igjen. På riktig måte. Det svir i øynene når jeg ser på snøe. Det er mønster i snøen, men kan jeg se opp på himmelen hele veien, mens jeg går? Da tror jeg at jeg kanskje kommer til å havne i grøfta... Steinene på veien, de er ekle å se på. Ekle. Men jeg kan ikke forklare hvorfor. I morgen kommer mamma og pappa. Da skal jeg lage kaffe til dem.

Bokanmeldelse og åtte timer...

I dag fikk jeg lese den første bokomtalen av boka mi. Jeg var selvsagt nervøs da jeg åpnet postkassa og jeg gjenkjente pakken som lå der. Det er vel alltid skummelt med slike anmeldelser. Tror jeg. Men jeg kunne puste lettet ut etter hvert som jeg leste. Jeg synes det var en ganske grundig anmeldelse, og det er jeg fornøyd med.

I dag startet dagen og hodet mitt litt nedsnødd og tåkete, men det rettet på seg, etter en tur ut i frisk luft. Foresten... Søndag slo jeg rekorden min på antall timer tilbragt på pianokrakken... Jeg har tidligere sittet omtrent fastlåst på pianokrakken med hendene på tangentene, og blikket på notene i sju timer i strekk, avbrutt av dopause og små avbrekk for å svare på sms... Søndag ble det ingen kortere økt.. Jeg var nærmere limt fast til pianokrakken i åtte timer... Det som kom ut av disse åtte timene, var en litt støl rygg og nakke, samt litt vonde fingerledd, men også greide jeg å lære meg sangen jeg lenge har ønsket å lære:
Drei Haselnüsse für Aschenbrödel eller Tre nøtter til Askepott :)

Så med andre ord... Nå kan julen bare komme..? ehmmm...

"Det er helt i orden"

Jeg løper nedover trappeoppgangen og skyver døra opp med all styrken. Så haster jeg videre bortover, forbi de hvite blokkene, og nedover veien. Jeg har nøyaktig et minutt på meg og jeg må rekke det! Idet jeg småløper nedover for å ikke bli for sliten, ser jeg bussen runde svingen, og setter opp farten i håp om at bussjåføren skal se meg i sidespeilet. Det har skjedd to ganger før. Men ikke denne gangen. Neida! Jeg er pent nødt til å snu nesa hjemover igjen. Vente en halv time til neste buss går. Da rekker jeg det kanskje akkurat.

Det er korøvelse i dag, og jeg hadde egentlig en fin plan om å sitte hjemme. Avlyse det hele. Jeg har kjent på den ekle kvalmen, som nærmest skvulpet i magen. Men det ga seg etter hvert. Alt som gir seg tenker jeg er en bra ting, sa legen min på mandag. Jeg hadde klaget over kvalme og svimmelhet. Jeg, hypokonderen selv. Men noe ligger det vel i det. Noen ganger tenker jeg. Og da bør jeg vel si ifra?

Jeg fikk lest et par sider til i boken jeg har lånt, før jeg måtte gå ned til busstoppet igjen. Denne gangen litt tidligere ute. Jeg stiller meg midt på veien, bare fordi jeg vil tråkke på den bare asfalten som har tint fram. Jeg får assosiasjoner til lyden av sykkeldekk, og hestehov i grøfta. Og vann som sildrer i en gjørmete veikant. Bussen kommer sneiende rundt hjørnet mens jeg står og tripper utolmodig med føttene. Selv om sola skinner og asfalten flekkevis er synlig fryser jeg og står stiv som et kosteskaft med lommeboka i handa.

Jeg går ned trappa som fører ned i kjellerrommet. Jeg hører beroligende musikk, og Elise som snakker med rolig stemme. Det er avspenning på gang tenker jeg. Jeg drar i dørhåndtaket og går inn i rommet. Sier noe om at jeg ikke rakk første buss. Elise smiler til meg og sier at det er helt i orden. Jeg liker Elise. Det blir alltid litt bedre når jeg snakker med henne. Jeg med min ”unnskyld at jeg er til-holdning” trenger ofte bekreftelser, og hun gir meg disse bekreftelsene.

Afrikanske trommer, ritsj-ratsj og piano og latter flimrer lett mellom veggene. Jeg hadde tenkt å sitte hjemme i dag. Hadde tenkt å låse døra. Nærmest dra for gardinene å bare være meg og katten. Ingen andre. Meg og katten. Kanskje helt til mandag. Men akkurat nå er jeg glad for å høre Elise synge.

My camera

M... Det store ordet...

Den siste uken har gått høvelig smertefritt, selv om enkelte ting surrer og går hele tiden. Jeg har følt meg høvelig stabil i humøret, og jeg har fått dagene til å gå på et vis. Men det er kanskje dette som skurrer litt. Jeg forsøker å få dagene til å gå, jeg er ikke tilstede i nuet, øyeblikket, som det så fint heter og jeg har egentlig helt ærlig lite innhold i dagene. Jeg ligger alltid et hakk foran meg selv, planlegger framover, rutinene mine, hvordan skal det gå opp…? Spikrer regler fast på tavla og stirrer dem i hjel, og sitter på facebook store deler av dagen. Noen dager hender det at jeg skriver en del. Da føler jeg at jeg får gjort noe bra.

Jeg farter rundt på mine få avtaler, mine faste avtaler. Pianotimen er ukas høydepunkt! De tjuefem minuttene jeg sitter foran det store svarte pianoet sammen med pianolæreren min. Da finnes ikke sykdom, tvangstanker, rutiner eller andre bekymringer. Akkurat nå holder jeg på med Kiss the rain av Yiruma, og så vidt begynt på Tre nøtter til Askepott.

Jeg drikker kaffe, og te, og stirrer ned i koppen. Drikker mer, og stirrer ned i koppen, før jeg går tilbake til penna og skriveblokka, og noterer det jeg tenker har forandret seg de siste fem minuttene.

Spørsmålet henger i lufta som en grå regntung sky. Psykologen min spør meg spørsmål, og jeg forsøker å svare. Plutselig begynner jeg å le, jeg kjenner det rykker i kinnene, og så begynner jeg å le. Dumme Stine! Du skal ikke le nå! En av mine sære stressreaksjoner, hvis man kan kalle det det… Det er at jeg begynner å le, eller hvis jeg føler at noe blir vanskelig, eller at jeg blir usikker, da kan jeg begynne å le, i stedet for å vise motsatt reaksjon.. Dumme meg, tenker jeg der jeg sitter i den grønne sofaen. Motivasjon! MOTIVASJON! Hører du ikke det? Hører du ikke hvor skummelt og stort dette ordet er? Ja jeg er helt enig. Og jeg begriper ikke hvordan jeg skal begynne på første bokstaven engang… M… Så kommer resten etter hvert.

Det var ei som fortalte meg at det er som å ligge i flytevest ute på et dypt hav. Det er milevis til nærmeste holme, og over tusen meter brådypt…

Tør du å ta av deg flytevesten?

Du kan ikke ta av deg flytevesten, fordi du ikke kan svømme.

Du er livredd for å drukne hvis du tar den av deg…

Motivasjon? Til å ta av meg flytevesten…?

Denne sammenligningen traff meg!

og jeg følte at det er akkurat sånn det er for meg.

Spiseforstyrrelsen er min flytevest akkurat nå,

og sånn har det vært ganske lenge,

den er snøret ganske tett inntil meg.

Så det store skumle ordet som surrer rundt meg begynner på M.. og fortsetter med ni bokstaver til…